| 1700 – 1800 tallet |

Få ryttere var i direkte kamp i krig, men offiserer måtte være i stand til dette. De ulike landenes rideskoler satset på forskjellige måter å utdanne sine hester og ryttere på.



Det var den italienske offiseren Fredrico Caprilli som introduserte det stående setet.

Det var den italienske offiseren Fredrico Caprilli som introduserte det stående setet. Store områder med ulent terreng skulle krysses. Den dressurlignende sitsen passet dårlig til denne typen ridning. Det tok for lang tid og egnet seg ikke når hindre måtte forseres. Med den nye ridestilen kunne hestene bevege seg fortere og lettere gjennom terrenget, og hoppe høyere.

Caprilli hørte til den italienske hærs rideskole, Pinerole. I 1704 tok det italienske kavaleriet offisielt i bruk Caprillis treningsmetoder. Denne ridestilen så mer bort fra den klassiske utdannelsen av hesten og hadde som mål å dekke størst mulig strekning på lettes og mest behaglig vis. Caprilli var motstander av å samle hesten og mente at rytteren isteden skulle tilpasse seg hestens form.

Tyskernes utvikling og treningen på den tiden er utgangspunktet for deres suksess i dagens dressur. Tyskeren Gustav Steinbrecht sa en gang ”Ri hesten framover og rett”. Hesten måtte være så lydig at rytteren kunne styre den med en hånd og håndtere våpenet i den andre hånden. Steinbrecht ridestil var et kompromiss mellom den avanserte dressurens samling og krigens krav om økt tempo i ridningen.

I Napoli på begynnelsen av 1500-tallet opprettet Frederico Grisone det første rideakademi i Europa. Han hadde studert Xenophons ridekunst, men var av den oppfattning at hesten var et ondsinnet dyr, og dermed krevde straff for å utvikle seg. Han støttet ikke Xenophons oppfattning av at menneskets sinnsstemning hadde en direkte påvirkning på hesten og kommunikasjonen med den. Hans trening besto av mange grusomme metoder for å tvinge hesten til å adlyde. Samtidig, til tross for sin innstilling til hesten, var også ros og følsomhet viktig i hans trening. Hans hester var svært lydige og han imponerte mange med sin kontroll og dyktighet. I dag vil vi ikke se opp til Grisones treningsmetoder, uansett hvor effektive de viste seg å være, men den gangen hadde Grisone flere trofaste elever.

I Frankrike var det en mann ved navn Francois Robichon de la Guerinier som påvirket utdanningen og treningen av hesten i stor grad. Hans bok ”Ecole de cavalerie” ble utgitt i 1729. Her skiver la Guerinier om nytten av å ri travér og halvparader for å gjøre hesten lett og føyelig. La Guerinier var opptatt av at hesten skulle ha en myk munn og at den skulle stole på rytteren og slappe av. Denne ridestilen er det vi i dag omtaler som barokkens ridekunst. Krigsbildet hadde forandret seg. Man hadde trukket ridning bort fra direkte krig og ridningen ble en kunstform og nytelse. Ridningen fikk et større innslag av kunst og framvisning. I samfunnet ellers var det fokus på musikk, kunst og arkitektur. Sitsen var lik dagens dressursits, men skilte seg ved at rytteren hadde lengre stigbøyler og sjenkelen noe lenger fram enn det som er vanlig i dag. Den spanske rideskolen har senere utviklet seg mot barokkens ridekunst. De underviser også i dag etter disse prinsippene, og følger stadig Gueriniers metoder.

Han tok i bruk mellom og øket trav og sprangridning. Hesten skulle fungere i balanse både i jevnt og ulent terreng. Baucher var mer tilhenger av å vise fram hesten. Han fokuserte på trening som kunne brukes til framvisning og show. Hesten og rytteren skulle vise seg fram, og de skulle være estetisk vakre.James Fillis var en av Bauchers tidligere elever og var svært opptatt av hvordan hesten kunne vises fram. Han fulgte et sirkus på turné i Europa. Når han var i Russland imponerte han Greve Nicolas så stort at han fikk en stilling i det russiske kavaleriet som trener. Hans jobb har hatt stor innflytelse på den russiske ridesporten og de russiske ridehestene.

Det utviklet seg nå to stiler innen dressuren. Den tyske ridestilen som fokuserte mye på korrekthet og optimal lydighet og den franske ridestilen som fokuserte på framvisningen av hesten. De jobbet begge mot det samme målet, nemlig en myk og elegant hest, men treningsmetodene og motivasjonen for dette skilte seg noe. Det er dette som er opphavet til det som i dag ofte blir kalt fransk og tysk ridestil.

Baronen Rais von Eisenberg er en trener og rytter som har betydd mye for utdannelsen og forståelsen av hestene i det 18nd århundre. Hans verk ”Manège moderne” er en omfattende og velillustrert bok som beskriver hesten, treningen og utstyret. Eisenberg var opptatt av at rytteren skulle ha en perfekt balanse. I denne treningen var det særlig det å ri uten stigbøyler som var viktig. Eisenberg beskriver også ulike hestetyper og deres sterke og svake sider. Han varr særlig begeistret for Andalusieren.

Foto: Anne Isis Waal