| Introduksjon | | Litt historie | | Dressurhesten | | Rytteren | | Øvelsene | Utstyret | Hesten, et levende dyr! |

| Brannhesten i Norge |Sist oppdatert 16.10.17

Bilde brukt med tillatelse av Oslo Brannmuseeum

Branner har herjet og ødelagt bebyggelse og natur i all tid. I Oslo har det vært flere bybranner som har ødelagt store deler av byen. Alle brannene og behovet for et brannvern som var mer stabilt førte til slutt til at det ble dannet et eget brannkorps i Oslo den 1. januar 1861. Årene før dette hadde Oslo et borgerlig brannkorps og vektertjenester. Det borgerlige utskrevne korpset fungerte som en reservestyrke til det ble oppløst i 1894. De stilte også med hester når det var nødvendig. Men i stor grad var brannvesenets vogner trukket av mennesker. Det sier seg selv at det var en stor forbedring når hestene ble en del av korpset. Hestene kunne trekke tunge vogner fulle av vann hurtig til brannplassen.

Brannhester i Oslo.
Bilde brukt med tillatelse av Oslo Brannmuseeum

Det var ikke høye lønner i brannkorpset. Konstablene hadde ikke lønn, men ble fritatt fra andre plikter i samfunnet og fikk fri losji. Branddirektøren fikk en liten lønn, men var forpliktet til å stille med hest. I begynnelsen leiet brannkorpset i Oslo hester fra vognmann Olsen på Nytorget. De hadde kontrakt på at 14 hester skulle stilles til brannkorpsets rådighet. 4 hester var til enhver tid oppstallet på hovedbrannstasjonen. Men ordningen fungerte dårlig og hestene var uegnet til tjeneste. Brannkorpset bestemte seg derfor for å kjøpe inn egne hester. Tidligere hadde de som haddde hest en plikt til å stille med hest ved behov.

Christianssands Tidende 1895.04.03

I 1864 kjøpte Oslo brannvesen inn 10 hester. 6 av disse ble i begynnelsen leiet ut til veivesenet og ble brukt blant annet når gatene skulle ploges om vinteren. Samarbeidet med ulike etater var også nødvendig for at hestene skulle få jevn trening. Det brant tross alt ikke med så jevne mellomrom at man kunne basere hestenes trening på dette. I tillegg var det dyrt å holde hester, og brannvesenet kunne tjene penger på utleie. De ulike brannvesenene rundt i landet hadde lignende avtaler, blant annet hadde brannhestene i Sandefjord ansvar for å trekke en vogn som vannet gatene for å hindre støv. (Det var den gangen grus i gatene). I Bergen brukte brannvesenet også hestene sine i travløp og oppnådde vistnok gode resultater.

Bilde brukt med tillatelse fra Oslo Brannmuseum

Utrykning

Brannhestene var kraftige og arbeidsvillige dyr. De kunne brannalarmen like godt som brannmennene og det fortelles at de snudde seg i spiltet når alarmen gikk. Hestene var oppstallet slik at brannvesenet kunne rykke ut på få sekunder. Forspenning gikk lynende fort. Ulike stasjoner hadde ulike løsninger.

Hestene kunne være oppstallet enten forran eller bak vognremissene. I siste tilfelle ville det være dører ut til remissene. Hestene som skulle være med i første utrykning kunne stå med seletøy, klare til å bli spendt for vognen. En annen løsning var at seletøyet var hengt opp slik at hesten kunne stille seg i posisjon for så å få seletøyet senkes ned over seg. Seletøyet kunne festes ved enkle håndgrep.

På Grønnlands stasjon fortelles det at hestene stod løse i stallen, kun iført grime. Grimene var utstyrt med en krok slik at bittet fort kunne festes. Hestene stod klar med nesene vendt mot døren når alarmen gikk. De ble leiet fra stallen og ned i vognskjulet som lå inne på brannstasjonenes område. Det var ikke lange strekningen de måtte leies og hestene kunne rutinene så godt at de rygget seg på plass i vognene selv.

Ved Sandefjord brannstasjon stod hestene i spilttau som var forbundet med vognhallen. Hesten stod bundet i en wire. Ved alarm ble døren inn til hallen åpnet automatisk ved en magnet tilknyttet alarmapparatet. Et lodd i wiren dro hestene til vognene. Hestene kunne dette og sto ofte klar ved vognene når brannmennene kom.

Bilde brukt med tillatelse fra Oslo Brannmuseeum.

Selene hang i en talje i taket og ble senket over hestene. Ved å trekke i en snor åpnet dørene seg og ekvipasjen kunne sette av gårde. Det tok konstablene mellom 18 og 33 sekunder å spenne for hestene ved utrykning.

I

Asker og Bærums budstikke kunne man den 04.06.1902 lese om brannhesten på Kongsberg som ikke var like ivrig i tjenesten. Den hadde to ganger i løpet av en utrykning bråstoppet og nektet å rikke seg et steg. Først når alle mann hoppet av vognen og skjøv hadde hesten fortsatt. Heldigvis var det ved dette tilfelle kun en falsk alarm, men det ble ikke eneste gang det skjedde. Og hva er vel ikke mer naturlig enn at det også lages et dikt om denne hesten?
Brannhest fra Kongsberg. Bildet er tatt sommer 1897. F.v: Karl Nedbergm stadsingeniør Gustav Holm, Tollef Andersen, Otto E. Semb, Martinius Gulbrandsen, O. Nysæther og Karl Sandaker. Foto: Chr. Vaaler/VSBs fotosamling.

 


«Paa Kongsberg der lever en brandhest,
som tager livet med ro;
For skal man bruge det atme bæst,
det steiler og staar på to.
Paa hesten brandmænd maa skyve.
Til den kommer i passe skridt;
med dampveivalsen at flyve;
Den kan konkurrere saavidt.»


Skrevet av «et vittig hode fra Kristiania»

Om vinteren brukte de sleder ved utrykning. Men vi vet alle at snø den ligger ikke hvit og fin hele vinteren. Det var derfor bare partier hvor det knistret kraftig når hestene kom i full galopp.

Brannslede. Bilde brukt med tilatekse fra Oslo Brannmuseeum.


Hestene velferd og helse

Det var tøft arbeid å være brannhest. I Oslo var de i tjeneste i begynnelsen i snitt i 3,5 år. Etter hvert som stellet og fôringen av hestene ble bedre økte også tiden de var arbeidsdyktige. Det var nok ikke fritt for at det var en del sykdom og skader hos hestene.

Bilde brukt med tillatelse fra Oslo Brannmuseeum

I løpet av 1910 og 1911 døde til sammen 2 hester av lungebetennelse i Oslo.

Hestene ble tatt ut av tjeneste når de ikke lengre ble ansett som tjenestedyktige. I 1925 var tjenestetiden i Oslo økt til 8,5 år. Dette berodde nok også på at hestene ble presset lengre på slutten og ansett som arbeidsdyktige lengre. Automobilene hadde overtatt det meste av jobben og brannkorpset var uvillige til å bruke mye penger på innkjøp av nye hester.

I dagbladet fra 26.03.1914 kan man lese at det har tatt noe lengre tid enn vanlig for brannvesenet å komme til en brann. Dette i forbindelse med at hestene etter en tidligere anstrengende utrykning ble nødt til å ta det noe mer med ro. Videre ble det ble poengtert at en enspendt fullastet brannvogn ville under vanskelige føreforhold bruke noe lengre tid.


På hovedbrannstasjonen i Oslo var det ansatt en egen stallkar som hadde ansvar for stell og skoning av hestene. Han ble lønnet med 1100 kr i året samt losji. Sammenlignet hadde underbrannmesteren 1600 kr i årlig lønn. På de andre stasjonene i Oslo var det konstablene som hadde ansvar for stell av hestene. Utstyr som hodelag og seler ble kjøpt inn ved behov. Men etter hvert ble hodelag og annet utstyr laget ved brannkorpset egne verksted. Sko ble smidd på korpset verksted.

mule
Utstyr som hodelag og seler ble kjøpt inn ved behov. Men etter hvert ble hodelag og annet utstyr laget ved brannkorpset egne verksted. Sko ble smidd på korpset verksted. Nær brannen var det naturlig nok mye varm aske og røyk. Som beskyttelse ved branner hadde hestene mulemasker. Dette var poselignende gassmasker for hester. Det var også svært varmt like ved brannen. Bilde:Anne Isis Waal, Copyrigth dressur-web.nu.

Ulykker forbundet med brannhestene


I Middagsavisen den 06.12.1915 kunne man lese om en ulykke der en brannhest var involvert. Hesten hadde løpt ut i Tøiengaen og løpt i en brødvogn, og både denne og brannvognen veltet. Kusken på brødvognen og brannmannen hadde begge stupt i bakken, og brannmannen hadde slått hodet i brosteinen så blodet rant. Hesten, som slet seg løs, ble stoppet og videre ulykker ble  forhindret.

En mer alvorlig ulykke skjedde i forbindelse med en brann i Oslo. Det hadde kommet mange mennesker til for å se på slukningsarbeidet, og massene sto helt ned til Akerselva. Mens arbeidet pågikk kom det en automobil som skremte brannhestene. De prøvde å løpe ut og i kaoset som oppstod havnet en kvinne i elva og druknet. 
I middagsavisen den 20.05.1915 kunne man lese om en ulykke i forbindelse med en brann på Grønland. En av slangene hadde løsnet og strålen traff hestene som løp ut. Vognen hadde veltet etter en 60 meter og en liten jente ble truffet av en av de løpske hestene og puffet overende. Hun slapp fra det med noen stygge skrammer, og hestene hadde også klart uten nevneverdige skader. Hestene var dog stort sett kjent for å være rimlig stødig, og kunne som regel stå ubundet ved brannstedene uten å bry seg det minste om klirrende ruter, røyk, ild, rasende takstein og store folkemasser.


Den 24.07.1916 var det en ulykke i Oslo forbindelse med en utrykning. Brannsjefens hest var spendt foran vognen som var på utrykning til en brann i Waldemar Thranes gate. De kjørte som vanlig i høy fart. Men det de ikke visste var at det pågikk arbeid i Akersgata og at der var det et svært hull. Hverken hesten eller brannmannen så dette i tide og hesten falt nedi. Sjenkene hold imidlertid igjen og vognen falt ikke nedi. Hullet var såpass dypt og smalt at hesten ikke fikk hjulpet seg selv opp. Først etter en halvtime fikk man skaffet tilveie utstyr så hesten kunne heises opp igjen, under dyrlegens ledelse og i samarbeid med veiarbeiderne og brannvesenet.  Hvorvidt denne hesten forhold seg rolig eller ikke fremkommer ikke av historien.


Den 25.09.1917 skjedde det en kollisjon mellom trikken og en brannvogn. Det ene draget på brannvognen brakk og to av brannmennene ble skadet. Hvordan det gikk med hestene ble ikke opplyst.

Automobilen tar over og hestene pensjoneres


I 1916 ble det i Oslo kjøpt inn en elektrisk bil som skulle frakte personer til brannene. Dette var en stor skuffelse for brannkorpset og bilen fungerte dårlig. Året etter ble det kjøpt bensindrevne biler og hestens rolle i brannvesenet endret seg. Bilene ble innkjøpt fra Benzwerke Gaggenau i Tyskland. I 1923 ble i alt 10 hester solgt fordi korpset nå gikk mer og mer over til automobildrift.


I Aftenposten den 22.07.1915 kunne man lese at det i Danmark hadde blitt avholdt et kappløp mellom brannhestene og brannautomobilen. Ikke overaskende vant bilen. På den samme strekningen som hestene brukte 14 minutter og 36 sekunder på, brukte bilen kun 8 minutter.


De to siste hestene brannkorpset i Oslo ble oppstallet på Hegdehaugens stasjon og ble de to siste årene så å si ikke brukt ved utrykning. Brannkorpset hadde gått over til automobildrift. 2. Juni 1926 ble brannkorpsets to siste hester solgt. En av disse var hesten Sigurd. Hestene var dette året brukt mest i trening og kjøreopplæring og hadde vært en utgift for brannkorpset. Brannsjef Rolland i Bergen ble omtalt som en hestevenn, men også realist, og han innså at tiden for å skifte ut hestene med automobiler var inne.


Hestene som hadde tjenestegjort som brannhester var vant til å sette i galopp ved lyden av brannalarmen. Det ble fortalt at om hvordan gamle brannhester som ble solgt til Bordens melke-kompani eller Larsen bakeri kunne sette i full galopp om de hørte lyden av brannalarmen. Det gikk neppe bra med melkeflasker og brød.


En heller tristere historie om hvordan det gikk med hestene når de ble pensjonert var å lese i Aftenposten den 12.01.1913. Den gamle brannhesten Brunen fra Kongsberg brannvesen endte hos slakteren i Drammen istedenfor i Kongsberg. Dette da slakteren i byen ikke ville gi nok for den. Det ble kommentert at Drammenserne nok ikke hadde fortært den lokale og kjære hesten med stor nok andakt.


Det kommer jo også naturlig at brannvesenets rekkevidde økt med ansaffels av automobilen. Brannvesenet i Bergen hadde i 1903 en såkalt landdampsrøite. Dennne tok det med hest ca en time å forflytte seg 10 km og hjelpen kom da naturlig nok ganske så sent frem. Bergen tok avskjed med den siste hesten i 1936.

Hvem var egentlig disse hestene?


På Bergen kommune sine sider kommer det frem at den siste hesten ved Bergen brannkorps, Sandviken stasjon, het Normann. Denne avgikk i tjeneste i 1936. Denne hesten hadde tidligere tjenestegjort sammen med hesten Grane. Normann kom til Bergen brannvesen når han var fire år gammel, og ble solgt til Neevengården sykehus når han ble tatt ut av tjeneste som brannhest. Neevengården sykehus hadde gårdsdrift på denne tiden.

Brannmenne bodde på stasjonen med familien. En som fortsatt husker hestene på Grønnland brannstasjon var Ingrid, datter av en av brannmennen. Hun husker særlig en hest ved navn Gorm. Denne hesten hadde ved to anledninger bitt henne. Den ene gangen skulle hun etterligne brannmennenes kontroll av hestens munn og stakk sin lille barnehånd i hestens munn. Det var heldig at hånden ikke ble alvorlig skadet. En annen gang hadde Gorm tatt tak i hetten på Ingrid kåpe og løftet henne opp fra bakken. Stallen var egentlig et forbudt område for vesle Ingrid, men hun snek seg ofte inn når hestene skulle stelles eller fores.


Under denne seksjonen ønsker jeg å få mer teksten, og ikke minst ønsker jeg å få samlet opp flere bilder av hestene. Jeg jobber nå med å kontakte de ulike instanser der jeg kan finne dette. Har du imidlertid bilder eller kanskje andre opplysninger om brannhestene rundt om i landet, så ta kontakt. isisvoff@dressur-web.nu

For flere flotte bilder av disse fantastiske hestene besøk fotoalbumet: Brannhesten i Norge fotoalbum

Referanser:

Brannkorpsets siste hest, Bergen byarkiv
Nasjonalbiblioteket, www.nb.no.
  Christianssands Tidende; 04.03.1895.
Asker og Bærums budstikke; 06.04.1902.
Dagbladet; 26.03.1914.
Middagsavisen; 06.12.1915.
Middagsavisen; 20.05.1915.
Aftenposten; 22.07.1915.
Aftenposten; 12.01.1913.
Nordisk tidende 13.01.1949.
Romsdals Amtstidende 12.07.1909.
Trondhjems adresseavis 15.03.1912.
Nordisk tidende 19.06.1902.
Middagsavisen 20.05.1915.
Norske Intelligenssedler 25.07.1916.
Social Demokraten 27.09.1920.
   

Beretning om Bergens brandvesen : 1863-1938 Publisert: Bergen : A.S John Griegs Boktrykkeri, 1938

Bergen brannvesen 1863-1963 Forfatter: Brosing, Gustav Publisert: Bergen : Bergen brannvesen, 1963

Sarpsborg brannvesen 1895-1995 : jubileumsberetning Forfatter: Bakken, Erling Publisert:
Sarpsborg : [Sarpsborg kommune], 1995

Den røde hane : trekk fra brannvesenets historie i Son, Vestby og Hvitsten, og litt om brannvern og branner i nabobygdene i tiden 1820-1990 Forfatter: Johansen, Jan E. Publisert:
Vestby : Vestby brannkorpsforening, 1990

   
Møte med og samtaler med Oslo Brannmuseeum, 2007 (?). Jeg har desverre ikke bevart notater fra dette så husker ikke tid og dato.
   
Oslo Brannvesen, jubileeumsbok?

Introduksjon

| Verden |


før 400 f.kr

400 f.kr - 600 e.kr

600 - 1400 tallet

1400 - 1600 tallet

1700 - 1800 tallet

1900 - tallet

2000 og fram til idag
| Norge |

Trikkehesten

Brannhesten

Politihesten

De norske hesterasene

Islandshesten i Norge

Follow @DressurWeb