| Introduksjon | | Litt historie | | Dressurhesten | | Rytteren | | Øvelsene | Utstyret | Hesten, et levende dyr! |

| 400 F.Kr – 600 E.Kr |

I den keltiske mytologien finnes en gudinne ved navn Epona. (Epona er også kjent under navnet Rhiannon, Macha, Great Mare og Great Queen.) Epona var født av en hoppe, men hennes far var et menneske. Hun var hestenes gudinne og var godt kjent over hele Europa. Hun avbildes alltid sammen med en hest, vanligvis ridende i damesal og med det lange vakre håret hengende nedover skuldrene. Epona voktet over hestenes helse og fruktbarhet. Hun kunne snakke med hestene, og var forbildet til mange hestetrenere.

Den egentlige dressurens historie går så langt tilbake som til 400-500 år f.kr. Grekerne er de første vi kjenner til som har tatt dressuren i bruk i treningen av sine krigshester. De var opptatt av at naturens lover og muligheter styrer alt arbeid med hesten. Kun når disse lovene følges vil det oppnåes et harmonisk og korrekt arbeid med hesten. Det er dette som gjennomsyrer dressuren også i dag. Hesten skal gladelig og stolt følge rytterens krav, uten at dette går imot hestens naturlige evner og bevegelser. Målet med dressur er å utvikle hesten fysiske egenskaper og skape en rolig, balanser og fleksibel hest som både kan lenge seg og samle seg. Hesten må stole på seg selv og rytteren. En perfekt kommunikasjon mellom rytter og hest danner grunnlag for denne utviklingen.

Grekerne red trolig barbak, med et skinn eller teppe under seg.

Mye er skrevet om treningen av hesten gjennom tidene. Det første tekstene vi kjenner til er skrevet av den greske kommandøren Xenophon. Han var født ca 430 f.kr og var trener for den greske hæren i mange år. I sin bok skrev han om krigshesten og treningen av denne. På originalspråket heter denne boken ”Hippike”. Jeg kjenner ikke til noen norsk oversettelse av denne boken, men den finnes i en engelsk utgave under navnet ” The Art of Horsemanship”. Dette vil i dag bli sett på som en svært kortfattet og lite utfyllende bok. Men mye av det Xenophon skrev i sin bok er i dag like aktuelt. Xenophon skrev i sin bok noe jeg synes er svært viktig:



”..never deal with the horse when you are in a passion.”

Hesten er raske, og kunne derfor brukes i jakt på andre dyr som egnet seg som mat. Matforsyningene sikret at barn ble bedre ernært og hadde større mulighet til å vokse opp. Hestemelk var selvfølgelig en næringsrik og viktig del av menneskets kosthold. Melken ble også sett på som en slags medisin, som kunne kurere mang slags lidelser.

Xenophon var en mann som var opptatt av at hasten måtte behandles med respekt. Han så på hesten som et selvstendig og verdifullt dyr, som mennesket hadde ansvar for å utdanne. Grekerne brukte kun hingster som krigshester. Hingsten var tøffere og sterkere enn hoppene og vallakene. I følge Xenophon hadde hingsten lettere for å utføre de øvelsene man krevde av en krigshest, som piruetter og sjenkelvikning. Grundig trening av hestene var påkrevd for at hesten skulle være sikker i krig. En krigshest må følge sin herre og adlyde alle kommandoer for at det skal fungere. Xenophon var nøye på at krigshesten skulle være tøffe men lydige. Han frarådde at hester med sterkt og viltert temperament ble kjøpt til krigsbruk. De var usikre og vanskelige å trene. I en kampsituasjon måtte rytteren kunne stole på at hesten ikke flyktet og satt rytteren og andre soldater i fare. Xenophon var ikke bare en trener av krigshester. Han red dem også i mange kamper og fikk en bred kompetanse i faget. Han så hvordan andre kulturer trente sine hester og dro nytte både av deres feil og av deres suksess. Xenophon var opptatt av at rytteren ikke skulle velge et sterkere bitt en nødvendig for sin hest.

Xenophon krevde av sine ryttere at de red med en sits som ligner dagens klassiske dressursits. Rytteren skulle sitte rett over hesten, med bena hengende ned langs hestens sider. Med denne sitsen mente Xenophon at rytteren skulle få bedre balanse for dermed å kaste sitt spyd lengre. Stolsitsen var han sterkt imot. Denne ble brukt av asiatiske ryttere og Xenophon mente at dette både så stygt ut og var farlig. Rytteren måtte ha fleksible undersjenkler for å kunne bøye seg vekk fra støt uten å komme ut av balanse. Grekerne red trolig barbak, med et skinn eller teppe under seg. De brukte ikke stigbøyler og måtte derfor i stor grad sitte ned på hesten. Dette gir mindre frihet for hestens ryggbevegelser noe som begrenser dens frihet i tempo og bevegelser. Barbak slet rytterne med balansen noe førte dette til lavere tempo og mindre sjappe bevegelser for ekvipasjen. Stigbøylen, sammen med salen, kom til i Europa rundt 300 – 800 e.kr. De første salene var av tre og ble kjent fra det nomadiske folkeslaget hunerne. Stigbøylen ble trolig først oppfunnet av asiatene og ble ført til Europa gjennom folkevandringer østfra. Det strides om hvor stor betydning stigbøylen egentlig har hatt for hestens karriere som krigsdyr. Noen mener at det er utviklingen av mer egnede våpen og nye stridsstrategier som var avgjørende. Mens andre igjen gir stigbøylen ærens for hestens suksess i krig.

Grekerne var lenge de beste krigerne til hest her i Europa. Mye tyder at grekerne brukte et todelt trinsebitt for å kommunisere med hestene. Når Romerne tok hesten i bruk i krig ble deres styrker kraftigere. De valgte sterke, men små hester og red med vektstangsbitt og lett rustning. Romerne red også med den klassiske sitsen og samlet hesten på bakbeina for å utnytte mer av dens styrke. Når stigbøylen først kom til Europa red man med lengre stigbøyler. Rytteren nærmest stod i salen på strake bein.



Alexander den store

Dette gav dem svært lite bevegelsesfrihet ettersom rytteren kun hadde en pendelbevegelse i hofteleddet. Ved siden av at det gav dårligere balanse gjorde det også kommunikasjonen med hesten vanskeligere. Rytteren ble utstyrt med skarpe sporer for å kunne ”spidde hesten i gang”. Det var derfor en framgang for kavaleriet å innta den klassiske dressursitsen. Nå ble hjulsporene som sammenlignet med sine forgjengere, var mye mildere tatt i bruk. Rytterne kunne i større grad bruke sjenken både til å styre hesten og drive den framover.

Gjennom seieren over Kartago i 242 f.kr, under de Puniske krigene, ble Rom Middelhavets mektigste rike. Romernes rideferdigheter og dyktige krigshester har en stor del av æren for den romerske hærens suksess. Dagens ryttere viser fremdeles til den romerske skole når de snakker om en høy grad av samling, bevegelighet, og ridning basert på letthet i hånden.

Når Romerriket falt i 410 e.kr kom det en helt ny hestetype inn i krigen. Hestene var store og tunge og kledd i rustning, ofte omtalt som tungt kavaleri. Rustningene og valget av den nye hestetypen var et resultat av utviklingen av nye våpen. Dressuren og elegansen forsvant fra ridningen. Hestene ble kontrollert med skarpe bitt og tøff trening. Strategier og krigsteknikk endret seg i takt med utviklingen av våpen og rustninger. Det sier seg selv at en tungt utrustet hest ikke er like rask og smidig som en ”bar” hest. Gjennom å kombinere det tunge kavaleriet med det lettere fikk oldtidskavaleriet sitt store gjennombrudd.

En av de største krigslederne som satset på kavaleriet er Alexander den stor. Han var svært dyktig med hester. En kjent historie fra da Alexander var bare 10 år gammel er om hingsten Bucephalus. Det var en hingst som var umulig å ri, kastet av alle og ble oppfattet som ondsinnet og farlig. Men Alexander forsto at hesten var redd for sin egen skygge og vendte hesten vekk fra solen. Gjennom forståelse for hestens natur og med en rolig håndtering klarte Alexander å ri denne hesten. Bucephalus utviklet seg og ble en viktig kamp hest for Alexander. I hans tid som krigsleder har hestene betydd mye.

Introduksjon

| Verden |


før 400 f.kr

400 f.kr - 600 e.kr

600 - 1400 tallet

1400 - 1600 tallet

1700 - 1800 tallet

1900 - tallet

2000 og fram til idag
| Norge |

Trikkehesten

Brannhesten

Politihesten

De norske hesterasene

Islandshesten i Norge

Follow @DressurWeb