www.dressur-web.nu (bits and bitting)

Det er en enkel løsning på problemet med å få hesten til å holde hodet senket samtidig som den kan styres og bremses. Om bittet derimot er så genialt og vennelig mot hesten kan diskuteres. Pelham sammenlignes ofte med kandar. Den har effekten av et stangbitt med kinnkjede, samt en effekt som ligner litt på den til trinse. Men med pelham trenger hesten bare å bære et bitt. Enkelte hester har for liten munn til at de klarer å bære et fullt kandar. Da kan pelham være et alternativ. Bittet har en ring, for å feste tøylen, på samme nivå som munnstykket som kalles bridongring. En annen ring er festet lengst ned på vektstangen, vekstangsringen. Pelham finnes med ulike typer av munnstykke, stive munnstykker med og uten port og delte munnstykker. Pelham skal alltid brukes sammen med kinnkjede og skumrem. Pelham skal festes på samme måte som weymouthbittet. Desverre er ofte pelhams laget med feil lengde på den øvre stangen og problemet med at kinnkjeden kryper oppover og trykker på kjevebeina og nervene er større her en ved kandar. Det er derfor viktig at kinnkjeden festes med skumrem. Les også om vekstangseffekten og weymouthbittets konstruksjon på siden om kandar. det er de samme reglene som gjelder for pelhambittet.

Pelham er laget for å brukes med to sett tøyler. Kan rytteren håndtere to tøyler er det alltid å foretrekke at dette blir gjort. Poenget med bittet er at de ulike tøylene skal gi hesten forskjellige signal. Bridong tøylen skal senke hodet og styre hesten (sammen med setet og sjenkelen!) mens vektstangstøylen skal heve nakken og få hodet inn mot loddplan. En dyktig rytter kan utnytte denne kombinasjonen, og få god nytte av bittet, men det er vanskeligere å kontrollere to tøylepar. Ryttere som ikke klarer (eller ønsker) å ha to tøyler, men må ha den ekstra bremsen og kontrollen som pelham gir kan bruke pelham roundings. Dette er en kort lærrem som festes i bridongringen og vektstangsringen på hver side av bittet. Tøylen festes i denne lærremmen og rytteren trenger derfor bare å kontrollere et tøylesett. Pelhamsrounding endrer bittets opprinnelige funksjon. Rytteren mister muligheten til å ta ledende tøyletak. Den øverste delen av bittstengene vil tippe innover og presse siden av hodet. Samtidig strammer kinnkjeden mens den blir dratt ut av korrekt posisjon og mot de mer følsomme bena i underkjeven.
Bittet vil gi et press på hestens nakke. De fleste hester vil heve nakken mot dette trykket. Selv om et bitt ikke skal løse grunnleggende ridefeil kan bittet hjelpe til å få hestens hode i mer korrekt posisjon. En hest som gå med hodet for høyt og blir vanskelig å kontrollere vil bli tvunget ned i lavere posisjon. Mens en hest som vil stikke hodet mellom bena å løpe vil bli tvunget opp med hodet.
Pelham er ikke tillat i dressurkonkurranser. Det er tillatt i sprang, men ponniryttere må alltid ri med en tøyle og pelham roundings. Bakgrunnen for dette er at barn ofte ikke er erfarne nok til å håndtere to sett med tøyler.
Problemet med pelham er at kinnkjeden også påvirker bridongtøylen. Denne tøylen virker ikke som vanlig trinsebitt, men mye kraftigere på ladene enn normalt. Om munnstykket er todelt vil bittet peke opp i ganen selv ved forsiktige tøyletak. Med ledende tøyletak vil kinnkjeden komme ut av posisjon og stramme kraftig over de følsomme bena i underkjeven. Er munnstykket en stang vil det virke med svak vektstangeffekt på bridongtøylen og kraftigere vekstangseffekt på vekstangstøylen. Det finnes mange ulike typer av pelham som vil virke ulikt på hesten. Munnstykket kan bestå av alle typene av bittmatriale. Hovedpoenget er at bittet kombinerer vektstangs effekt med effekt fra trinse.

Ulike pelham

Mullen mouthed pelham
	Den vanligste typen av pelham. Munnstykket et stivt med en svak bue, men uten port/tungefrihet. Det er dette bittet som er det mildeste i denne gruppen.

Pelham m/delt munnstykke
	Dette er et veldig sterkt bitt. Det virker direkte på tungen og ladene, og nøtteknekker effekten er kraftig. En annen viktig forskjell er at vektstangeffekten vil sørge for at bittet blir vridd i hesten munn. Dette vil føre til at nøtteknekker blir effekten kraftigst blir over tungen og ladene. Hesten er mer følsom her enn i munnvikene, og bittet blir derfor betydelig skarpere enn et trinsebitt med tilsvarende munnstykke.

Rugby pelham
	Dette pelham har bridongring som er festet løst utenfor selve bittstangen. Dette gir et kraftigere trykk på hestens nakke og hakegrop, og fjerne litt av den ekstreme nøtteknekkereffekten på ladene.

Scamperdale
	Dette er et bitt som passer godt til hester med store lepper. Munnstykket er festet slik at sidestykkene blir bøyd bakover i forhold til midtstykket. Dette hindrer at sidestykkene på bittet klyper eller trykker på hesten lepper.

Kimblewick (Jaktkandar)
	Dette bittet skiller seg en del fra andre pelham. Vektstangseffekten er svakere og bittet brukes bare med en tøyle. Bittes kraft og virkning er avhengig av rytterens hender.. Tøylene vil bevege seg langs D-en på sidestykket. Om rytteren senker hendene vil tøylen skli litt nedover D-en og bittet vikles mer i hestens munn. Vektstangseffekten settes inn og porten på munnstykket tipper opp. Underkjeven klemmes mellom munnstykket og kinnkjeden. Hesten kjenner også et svakt trykk på nakken.

Uxeter Kimberwick
	Dette bittet har to hull langs D-en som gjør det mulig å feste tøylen høyt eller lavt for å bestemme hvor mye vektstangeffekt du ønsker. Dette bittet blir også vanligvis brukt med en tøyle, selv om det er mulig å feste to.

Tøyletak

Bridongtøylen: Dette er den tøylen som skal styre hesten og være hovedsignal til munnen. Bridongtøylen holdes under lillefinger og mellom tommel og ringfinger.

	Stangtøylen: Stangen er hovedsakelig forholdene og samlende. Den holdes mellom ringfinger og pekefinger, og mellom pekefinger og langfinger.

Det finnes flere ulike måter å holde tøylene på, men denne måten gjør det lett å fort slippe på trykket på stangen ved å uten å miste kontakt med bridongen. Blir stangtøylen for stram kan tøyletaket løsnes ved å rette ut ringfinger og langfinger.