| Før 400 f.kr |

Hesten har vært en del av menneskets liv i lang tid. I Frankrike er det funnet rester av hesteknokler og hestetenner som kan dateres så langt tilbake som tidlig istid. Det er funnet slitasjer på tennene fra noe som kan ha vært krybbebiting. Disse funnene tyder på at hesten har vært holdt i fangenskap. Denne gangen var hesten trolig holdt for den næringsrike melken. Det er først mye senere at hesten ble et ridedyr. Flere teorier går i dag ut på at mennesket satt seg opp på hesten for ca 6000 år siden. Det er dessverre få illustrasjoner fra denne tiden, og ingen skrifter som kan bekrefte disse teoriene. Teoriene er derimot basert på funn fra utgravninger.

I Ukraina er det funnet hestetenner med slitasjer som kan tyde på at hesten har hatt en eller annen form for bitt i munnen. Det strides om dette er et tegn på at hesten er litt brukt til ridning, men det er uansett et tydelig tegn på at hesten har fått en plass i menneskets liv. De fleste teorier går ut på de første hestene som menneskene tok i bruk, for noe annet enn mat, har hatt skader eller svakheter som har gjort dem lettere å håndtere. Trolig ble det på denne tiden brukt bitt konstruert av rep, med sidestykker av bein. En form for hackenmore, et rep over hestens neserygg, kan også ha vært brukt for å kontrollere hestene. Man tror at hesten lot seg temme fordi den så at samarbeidet med menneskene gav dem både beskyttelse fra rovdyr og trygge matforsyninger.



I Ukraina er det funnet hestetenner med slitasjer som kan tyde på at hesten har hatt en eller annen form for bitt i munnen.

Hester er fra naturen villig til å la seg dominere av fysisk svakere, men sosialt sterke individer. I store hesteflokker er det alltid den dominerende hoppen, som ved siden av hingsten bestemmer over de andre hestene. Denne hoppen vil gjennom hele sin levetid være sjefen for flokken, også når hun blir eldre og betydelig svakere enn sine yngre flokkmedlemmer. Det er først når hun sakker så mye etter at hun er en fare for flokken at hun vil miste sin dominans. At hesten er villig til å underkaste seg er fysisk svakere individ er kanskje en årsak til at mennesket lyktedes i å temme den. Hesten på sin side var for menneskene det mest egnede av de ville dyrene. Store og sterke, men ikke svært matkrevende. Hesten har utviklet seg til å leve på svært sparsom kost. Få dyr på hestens størrelse er i stand til å leve på lignende kost. Hesten kan fordøye tørre stive siv og planter med høyt cellulose nivå.

Hesten er raske, og kunne derfor brukes i jakt på andre dyr som egnet seg som mat. Matforsyningene sikret at barn ble bedre ernært og hadde større mulighet til å vokse opp. Hestemelk var selvfølgelig en næringsrik og viktig del av menneskets kosthold. Melken ble også sett på som en slags medisin, som kunne kurere mang slags lidelser.

Hesten har også betydd mye for hvordan mennesket har vandret. Menneskene er tross alt ikke optimale når det gjelder verken å bære eller bevege seg over lange strekninger. Med hesten ble det i større grad mulig å forflytte seg og utforske nye områder. Menneskene kunne forflytte seg og lete opp de mest næringsrike og optimale boplassene. Samarbeidet mellom hest og menneske var altså en gjensidig fortjeneste. Dette er trolig grunnen til at det har hatt så stor suksess gjennom tidene.

Rundt 800 f.kr finnes nedtegninger fra lyderne som viser at de tok i bruk hesten som krigsdyr. Lyderne var et nomadisk folkeslag som holdt til i områder rundt det vestlige Asia og østlige Europa. Dette er et folkeslag man i dag vet lite om. Deres opprinnelse og hvor de kom fra er usikkert, men at de var suksessfulle var sikkert. De var ypperlige hestefolk, og mestret både ridning og kjøring. Kanskje var de blant de første som brukte hestene aktivt i krig. De hadde angivelig fått tak i en hestetype som var noe lettere og raskere enn de hestene som fantes naturlig på slettene rundt det vestlige Asia og østlige Europa.