| Introduksjon | | Litt historie | | Dressurhesten | | Rytteren | | Øvelsene | Utstyret | Hesten, et levende dyr! |

| Hvem er jeg? | Sist oppdatert 16.10.17

Jeg er en voksen hestejente med brennende interesse for dressur og hester. Jeg heter Anne Isis, er opprinnelig fra Bergen, men bor nå i Strømmen utenfor Oslo. Siden her drives som hobby og ting tar tid i perioder. Jeg er verken en god rytter eller webdesigner, men har stor glede av teorien, og er overbevist om at dette er til hjelp i all håndtering av hest. Designen på sidene må du bare leve med ;-)


Finken. Jeg sitter på hesten mens storesøster Karine holder

Finken. Jeg sitter på hesten mens storesøster Karine holder

Som femåring satt jeg for første gang på en ordentlig hest. Dette var familiens egne hest, en diger pensjonert spranghest av typen Holsteiner. Han stod på Skjold Ridesenter i Fana, Bergen. Grey Finch, ”Finken”, var den perfekte familiehest for en nybegynnerfamilie. Det var for det meste storesøster og pappa som red på hesten, men jeg fikk også prøve litt. Det var på Finken at jeg travet på for første gang. Snill og lat var han, men når pappa gav meg en pisk i hånden begynte plutselig det digre dyret å lunte av gårde i sakte trav. Ikke kan jeg huske at jeg noensinne ble redd, og lettridningen gikk som en drøm.
   

Men Finken hadde dårlig bein, og ble etter hvert byttet ut med storesøsters hvite ponni Mon Ami. Mon Ami var for livelig for at det ble aktuelt at jeg skulle ri på den. Dessuten var nok ikke storesøster særlig interessert i å låne bort ponnien sin.

Gulars Så jeg begynte på rideskole på Roligheten i Bergen, og travet og galopperte rundt på ulikt utvalg av ponnier. Senere byttet jeg til Bergen og Omegnen ridesenter, og begynte å ri på Gulars. Gulars er den hesten jeg husker best fra rideskolen, og den rideskolehesten jeg har ridd lengst på. Han var en kjempesnill kaldblodsvallak som har gitt meg masse. Kanskje mest av alt bedre selvtillit.
Gulars  

I mellomtiden hadde søsteren min fått seg ny hest. Dette var spranghesten Højmarks Wicklow. En liten og gul irsk hest med egne meninger som ikke gav rytteren noe gratis. På Wicklow begynte jeg med mine første privattimer i dressur. Det var når jeg begynte å ri på Wicklow at det virkelig gikk opp for meg hvor vanskelig det er å ri! Og flere ganger undret jeg på om jeg egentlig ville fortsette. Men det er ikke å komme bort fra hvor gøy det er når det plutselig fungerer.

Højmarks Wicklow Jeg red på Wicklow i flere år, både alene og på sprang- og dressurtimer. Wicklow var ikke en hest som var laget for dressur. Korte bein og gangarter godt under middels. Men med et hjerte av gull. På Wicklows eldre dager red jeg og storesøster lange turer i Bergen.
Højmarks Wicklow  

I 1996 dro jeg til Sverige for å utdanne meg til sykepleier. Helt alene i en ny og fremmed verden oppsøkte jeg byens ridesenter i håp om å finne en brukbar rideskole og nye venner. Rideskolen var mer enn brukbar, og svenskene var ikke så verst de heller. Rideskolen var Jönköpings Fältrittsklubb. Her fikk jeg ri på hester som gikk på LA-MB nivå i både dressur og sprang. Jeg red etter hvert på 3 timer i uken ved siden av at jeg også red en del privathester på egenhånd. At jeg ikke fikk råd til skolebøker og studentliv var ikke så viktig. Jeg startet flere stevner både i sprang og dressur.
Pondus. Vi hoppet aldri høyt, men startet trofast på alle rideskole stevnene. Men det var dressuren som virkelig opptok meg. Rideskolehestene og kursene i Sverige lå langt over det jeg var vant med fra norske rideskoler. Jeg red i en gruppe med 4 andre dressurryttere, hvor to hadde privathester. Vi fikk prøve å ri med kandar og startet stevner opp til og med LA. I Jönköping hadde jeg to hester jeg red fast. Favoritthesten min var Brisad, en velutdannet dressurhest som egentlig var privateid.
Pondus. Vi hoppet aldri høyt, men startet trofast på alle rideskole stevnene.

Den andre, også dette en privathest, var Pondus, en liten hest som var mest egnet for sprang. Selv om jeg aldri våget meg på høye hindre red jeg ukentlig på sprangkurs og startet ofte småstevner med Pondus.
Brisad, LA:3 stevne Når jeg var ferdig med utdannelsen min og dro hjem til Norge igjen hadde jeg med meg min egen flotte dressurhest hjem. Alexis Damgaard, en dansk varmblodshoppe fra Blue Horse stutteriet i Danmark. Hun var i mine øyne drømmehesten.
Alexis var en snill og lettridd hest med brukbare steg som jeg skulle lære masse av. Jeg hadde som mål å kunne konkurrere på MB-nivå. Jeg bosatte meg i Drammen og holdt til på Drammen og omegnen ridesenter. Men dessverre ble det ikke slik
Brisad, her i LA:3 på et klubbstevne.  


Alexis hadde en feil, hun var nervøs og ble lett stresset av nye steder. Det viste seg etter hvert at jeg ikke var tøff nok til å hanskes med henne, så ved siden av at hun var nervøs begynte hun etter hvert å overta kommandoen. Jeg vurderte å bytte henne ut, men før jeg rakk dette gikk det galt. Under en treningsøkt i ridehuset ble Alexis skremt. Hun løp ut og jeg ble kastet i vantet og havnet mellom beina på hesten. Dermed endte jeg på sykehuset og fikk ble langtidssykemeldt.

   
Prøveridning med Alexis

Først 3 ½ år senere var jeg endelig ferdig med rehabilitering. Jeg har ikke fysikk og helse til å holde egen hest pga det ansvaret utdanning og daglig mosjon av hesten medfører. Men jeg har ikke gitt opp hestene av den grunn. Jeg rir i dag på lånt hest, en vakker, litt feit og "veldig-langt-fra-dressur-hest-islandshest" ved navn Gimli. Han er min terapeut, venn og treningspartner. Han har også æren av å være modell i flere illustrasjoner.

Dressuren nyter jeg i dag like mye som før, dog mest fra bakken. Denne websiden er et resultat av iherdig studering av dressuren gjennom litteratur og timer på dressurstevner. Desto mer jeg lærer desto mer spennende er det å se på dressur.Nå kan jeg være tribunerytter med ekte stil :-)

Her prøve rir jeg Alexis mens hun stod i Sverige
 

 

 

Gimli

| hva er dressur-web? |

| Hvem er jeg? |
Follow @DressurWeb